Stitur i Provence - Dag 2
Mandagen startet litt roligere.
Vi måtte nyte aromaen av nybakte croissanter og en oppkvikkende sterk kopp kaffe til det fulle før vi pakket bilen. Avstanden til utgangspunket var kort, så vi var klare i Lafare midt i Rhône dalen, mens formiddagen ennå var ung.
De spisse fjellformasjonene i kalkstein omkranset den idylliske landsbyen.
Vi hentet høydemeter på asfalterte og gruslagte landsbyveier.
Stigningen var såpass at framhjulet på min Enduro stadig ville opp og ikke frem.
Det ble ikke enklere av at klikk pedaen røk og måtte fikses med strips.
Været var upåklagelig, det ble hett under hjelmen og pulsen lå høyt hele veien.
Når veien nå dreide opp kalksteins stier, forsto eg raskt at Remi og Tore hadde en fordel med grove stidekk fremfor mine med lav rullemotstand, og beskjedent mønster.
Vi raste videre oppover, og kjerreveien dreide gjennom vin-ranker med uimotståelige fristelser. Tore dro på ned en sti før en ny stigning. Så gikk det som han fryktet. Han klinte sitt dårlig kne borti girsjalteren.
En ganske fasinerende hevelse på størrelse med en golfball dukker brått opp midt på kneskåla. Nedkjølt og komprimert med bandasje ruller vi jevnt videre oppover mot Pas de L´aigle.
Her hylte det i buskaset.
Vi hadde havnet midt i villsvinjakta. Uanfektet peiser vi på videre, nå begynner godbiten, utforkjøring ned til Gigondas og lunsj.
Grusveier og stier gjennom skog og kratt som vi aldri hadde funnet uten en lokal mann på laget.
Vi raser gjennom buskaset, eimen av timian og rosmarin er fremtredende.
Noen korte tekniske partier og høy fart bringer oss raskt ned til det stemningsfulle bytorget med et par spisesteder.
Det ble salat med andekjøtt og fiken anført av kald øl på meg.
Vi var rustet for nye stigninger opp mot et lokalt utkikkspunkt.
Utsikten over Rhône dalen var flott.
Vi måtte ha noen vareprøver fra vinrankene der oppe også. Sene, søte druer skjøv blodsukkeret opp.
De hvite fjelltoppene rundt oss ruvet godt. Raske stier med kalksteins pukk kveilet seg nedover.
Mørkerøde jordstier med røtter, steiner inviterte til en rask avslutning.
Lokale turgåere holdt seg godt til siden når "toget" kom dundrende nedover.
Et herlig run.
Vi avsluttet dagen med et gourmet måltid hjemme i huset. Biffen var mør, og naturligvis måtte vi teste vinen fra Gigondas.
Den passet godt.
Se flere bilder fra turen her
De spisse fjellformasjonene i kalkstein omkranset den idylliske landsbyen.Vi hentet høydemeter på asfalterte og gruslagte landsbyveier.
Stigningen var såpass at framhjulet på min Enduro stadig ville opp og ikke frem.
Det ble ikke enklere av at klikk pedaen røk og måtte fikses med strips.
Været var upåklagelig, det ble hett under hjelmen og pulsen lå høyt hele veien.Når veien nå dreide opp kalksteins stier, forsto eg raskt at Remi og Tore hadde en fordel med grove stidekk fremfor mine med lav rullemotstand, og beskjedent mønster.
Vi raste videre oppover, og kjerreveien dreide gjennom vin-ranker med uimotståelige fristelser. Tore dro på ned en sti før en ny stigning. Så gikk det som han fryktet. Han klinte sitt dårlig kne borti girsjalteren.
En ganske fasinerende hevelse på størrelse med en golfball dukker brått opp midt på kneskåla. Nedkjølt og komprimert med bandasje ruller vi jevnt videre oppover mot Pas de L´aigle.
Her hylte det i buskaset.Vi hadde havnet midt i villsvinjakta. Uanfektet peiser vi på videre, nå begynner godbiten, utforkjøring ned til Gigondas og lunsj.
Grusveier og stier gjennom skog og kratt som vi aldri hadde funnet uten en lokal mann på laget.
Vi raser gjennom buskaset, eimen av timian og rosmarin er fremtredende.
Noen korte tekniske partier og høy fart bringer oss raskt ned til det stemningsfulle bytorget med et par spisesteder.
Det ble salat med andekjøtt og fiken anført av kald øl på meg.
Vi var rustet for nye stigninger opp mot et lokalt utkikkspunkt.Utsikten over Rhône dalen var flott.
Vi måtte ha noen vareprøver fra vinrankene der oppe også. Sene, søte druer skjøv blodsukkeret opp.
De hvite fjelltoppene rundt oss ruvet godt. Raske stier med kalksteins pukk kveilet seg nedover.Mørkerøde jordstier med røtter, steiner inviterte til en rask avslutning.
Lokale turgåere holdt seg godt til siden når "toget" kom dundrende nedover.
Et herlig run.
Vi avsluttet dagen med et gourmet måltid hjemme i huset. Biffen var mør, og naturligvis måtte vi teste vinen fra Gigondas.
Den passet godt.
Se flere bilder fra turen her
1 kommentar:
ja ja dere... det ser veldig bra ut. tror nok at det blir ikke så lett å dra dit neste gang uten meg.
Kos dere!
Mikel
Legg inn en kommentar